Enhet og lojalitet. Dette er de to grunnpilarene som er reist for de neste fem årene i løpet av den 20. partikongressen til Kinas kommunistparti (KKP).
Personfokuset på Xi Jinping ble, kanskje noe overraskende, skrudd ned flere hakk gjennom hele uken. Felles for de fleste av ukens politiske hendelser i Beijing har nemlig vært at de var dempet, forutsigbare, lite kontroversielle, uten store endringer. Hverken taler, tekster eller handlinger har kommunisert noe annet enn rolig stabilitet. Dette kan se ut som en velvalgt sideservering som kontrast til den store hovedretten: endringer i lederskifteregler ved at Xi ikke trekker seg tilbake fra sitt topplederverv. (Også i kontrast til Hu Jintaos motstand mot å forlate salen på avslutningsseremonien, som vi kommer tilbake til nedenfor)
Det etterlatte inntrykket er at ved å ha en rolig og stabil kontinuitetskongress, så har Xi Jinpings nye steg opp i personlig makt blitt pakket inn i budskapet om at her er alt som normalt, alt er pålitelig og forutsigbart. Alle de andre prosessene følges til punkt og prikke.
At Xi blir sittende har også blitt presentert som svært sannsynlig helt siden mars 2018, og tilvenningen til denne tanken har nok også dempet reaksjonene i internasjonale media.
Å dempe ned noe som vel så gjerne kunne blitt fremstilt som en triumf, hinter om at det også internt i partiet finnes et nivå av bekymring rundt at Xi blir sittende, dvs. en bekymring for potensielle reaksjoner. Der forrige kongress hevet Xi på oppsiktsvekkende måte, har denne kongressen heller markert en form for ’ikke noe å se her’.
Lojalitet har vært et sterkt, men ikke uttalt, kriterium for utvelgelsen av den nye stående komité. De nye medlemmene har alle tette bånd til Xi. Det begrepet som derimot i aller høyeste grad har blitt uttalt er tanken om enhet.
Allerede i selve tittelen til kongressrapporten finner vi enhetsfokuset: Partiet skal ‘strebe i enhet’ mot sine politiske mål. Totalt i kongressrapporten blir ‘enhet’ nevnt mer enn tjue ganger. Dette bygger videre på at ved forrige kongress ble KKPs øverste lederskapsprinsipp definert til å være ‘sentralisert og forent lederskap’. Å fremstå som en udelt enhet har blitt en besettelse i Xis styringsperiode.
I tillegg har det blitt introdusert en rekke lojalitets-begreper i den siste styringsperioden. ‘De to etableringer’ er det fremste av disse. Dette refererer for det første til å etablere Xi Jinpings status som kjernen i sentralkomitéen, og for det andre å etablere Xi Jinpings ideologiske tanker som guide for politikken. Å uttale og bekrefte ‘de to etableringer’ har gått på rundgang blant høytstående medlemmer i KKP, for med disse ordene å markere at de er på team Xi.
Den uheldige seansen med tidligere partileder Hu Jintao, som motvillig ble fulgt ut av avslutningsseremonien fremfor medias mange kamera, ødela plutselig mye av stabilitets-inntrykket. Flere i internasjonal presse tolket det som åpen maktpolitikk. Ingenting er mer ulikt KKP i de nyere lederskapsgenerasjonene enn åpen maktpolitikk. At Hu faktisk trengte å eskorteres ut på grunn av hans helsesituasjon snarere enn å bli utrensket virker dermed ikke usannsynlig. De oppgitte minene til Xi og Li syntes også å være nærmere en noe panisk spontanreaksjon sett i sammenheng med den varme omsorgen som så langt hadde blitt vist Hu på kongressen. Frem til da hadde Hu blitt plassert ved siden av Xi i de store seremoniene for å markere respekt for de eldre og for partiets historie. Kastet de ham virkelig ut for å ydmyke ham? Innenlands kinesisk media diskuterer ikke dette, selv om de heller ikke skjuler den tomme stolen som ble stående etter Hu.
Vi kommer ikke til å få vite svaret på dette sikkert, men scenen som utspilte seg passet ikke inn i resten av teaterstykket som var den 20. partikongress. Dette var et stykke som handlet aller mest om enighet og enhet rundt Xi Jinpings rolle.
